Ringer i vannet.

Tema var hvordan en best kunne nå ut med et budskap, slik at mange tok det til seg. Arbeidsmetoden skulle være sammenlignbar med å kaste stein i vann. Ringvirkninger var stikkordet.

For en som er vokst opp ved sjøen skulle det være et godt bilde. Det er bare det at etter å ha brukt en del tid som barn på å kaste stein i vannet, gir dette helt andre assosiasjoner.

Ringer i vannet forutsetter et vann som ligger noenlunde i ro. Et vann i bevegelse vil ikke nødvendigvis gi plass nok eller tid nok for ringene å bre seg utover. Det kan være vind, strømninger eller begge deler. Og for noen, verdens sterkest malstrøm. Den lager sine egne ringer, som er alt for farlige til å ha en positiv forventning tilknyttet seg.

Men hvis nå vannet ligger i ro, og ringene fra stein som kastes ut i skal gi en bestemt effekt, da må en ha trygghet for at steinene lander på riktig sted, slik at ringene når dit en ønsker. Den som kaster steinene må være treffsikker og jobbe planmessig.

De som har lekt en del nært vann, vil også ha forsøkt seg på å få ting som flyter der ute til å komme nærmere, ved å kaste stein på yttersida av tingen, slik at ringene i vannet skal gi en dytt inn mot land. Det er både et tidkrevende og usikkert prosjekt. Målet er i hovedsak å få se nærmere på det som lå og fløt der ute. Som barn er det godt nok, selv om fangsten som oftest er søppel. Spenningen ligger jo i om en lykkes å få tingen inn til land. Og så hender det en sjelden gang at en finner en «skatt».

For meg gir det ingen mening å bruke steiner i vann som metode for å nå et bestemt mål. Det er alt for mange usikkerhetsmomenter. Både vannets egen bevegelse og treffsikkerhet til den som kaster vil være med å avgjøre om resultatet blir som ønsket. Eller om den eneste endringen som skjer er at stein flyttes fra land til under vann.