Ett år har gått.

Nå er det et år siden vi flyttet nordover, og hjem for min del. Tiden har fløyet! Ny jobb for meg, ny skole for sønnen vår, og tilvenning til at mannen i huset er pendler.

Godt å være nærmere sjøen og turområdene der.

Det har vært et savn å ikke ha egen hage, men det endrer seg om ikke så lenge. Noen få dager før jul overtar vi vårt eget hus, og der er det hage. Den er ikke stor, men har i alle fall to ripsbærbusker og en solbærbusk. Lykke!

Vi har fortsatt huset vårt i sør, og hagen der. Epletreet vårt ble beskåret i løpet av sensommeren, og ser mer ryddig ut enn da vi var på ferie der. Men jeg må innrømme at jeg liker det best når det er stort og uryddig, som på bildet her. Det er tatt i sommer.

I morgen er det første søndag i advent, og tiden for det vakre vinterlyset her nord. God adventstid til dere alle!

Blå himmel.

Noen steder er himmelen ekstra blå, og dette er et sånt sted. Det er ikke så langt herfra. Et sted hvor det er fint å gå en enkel spasertur langs en gang- og sykkelvei.

Sånn så det ut i dag. Våt snø som smelter nesten like fort som den lander.

Og sånn så det ut bare for noen dager siden. Tørt og fint.

Blir ikke lei av dette motivet.

Måneskinn - hvem kan vel motstå det?

Det er noe med fargene ved fullmåne. Blått er alltid en favoritt, og nyansene en sånn kveld som nå er noe av det fineste som finnes.

Da er det deilig med en kveldstur!

Mitt øyemål blir definitivt påvirket av tålmodigheten.

Her er en ribbekant på 10 cm, som er det den skal være. Målt med målebånd. Skulle jeg fulgt øyemålet, hadde ribbekanten bare blitt 8 cm.

Det er nok mest fordi jeg er litt utålmodig for å se det ferdige resultatet. Jeg syns alltid strikketøyet ser ut til å være kommet lengre enn det faktisk er.......

Dette skal for øvrig bli en lue til Skolegutten. Den forrige har han "brukt opp".

Kjønnsnøytrale trafikkskilt - litt stusselig?

Det er jo så langt tilbake som 2006, at det ble bestemt at trafikkskiltenes utseende skulle oppdateres, blant annet til å bli mer kjønnsnøytrale. Jeg har ikke tenkt så mye på det, før nylig, da jeg ble gjort oppmerksom på det.

Er ikke det litt stusselig? Noe av årsaken til byttet er at enklere figurer skal vises bedre på avstand. Det er mulig det, men i fart, er det vel mest den blå fargen og den hvite trekanten som en først legger merke til. Og det gir nok informasjon til å senke farten.

De ny skiltene ser helt greie ut, men det er liksom litt mer stil over han mannen med hatt, syns jeg da.

Ja, ja. Spesielt fort går det ikke med byttingen. Har hittil bare funnet et nytt skilt i området her. Og det begynner å bli en stund siden 2006. Kanskje er det flere som syns de gamle skiltene er stilige?

På jakt etter en ramme.

Vi fikk dette flotte trykket i gave. Det er laget av Ellen Nilsen på Vega. Et sånt flott bilde må jo ha en ramme, og det har vi vært på jakt etter i dag.

Det vi ønsket oss, var en ramme i en litt matt nyanse av gull. Det var helt umulig å finne! Alle butikkene vi var innom hadde hvite, svarte eller sølvfargede rammer. Ingen på denne størrelsen i gull! En av butikkene hadde denne ramma i eik, så den ble det, inntil videre.

Nå var vi innom kun kjedebutikker. Vi ville nok hatt mer hell i en annen type butikk. Likevel forundrer det meg at utvalget er så utrolig likt. Hva er vitsen med mange butikker med likt utvalg? Litt av poenget med forskjellige kjeder burde være å skape mangfold.....

Kanskje jeg får ta en tur innom en bruktbutikk. Det kan hende den fineste rammen til dette bildet finnes der.

Til å stole på?

Flott gammel togvogn på Kråkstad.

Denne uka her, har jeg brukt forholdsvis mye tid på togstasjoner hvor jeg og de andre passasjerene har "strandet", mens vi ventet på tog som faktisk kunne få oss hjem.

Et glimt fra Ski stasjon.

Tirsdag ble det et opphold på Langhus først, og deretter Kråkstad. I dag var ventetiden på Ski. Begge dager var det buss for tog en del av strekningen. Med alt det kaoset det medførte når "alle" skal hjem samtidig. Hadde det enda vært enkelttilfeller, men det skjer så pass ofte, at det er vanskelig å stole på at NSB er i stand til å få alt til å gå på skinner, i ordets egentlige betydning.

Begge dagene fikk jeg plass på buss. Sjåførene var lett stressa av situasjonen, men de var i alle fall til å stole på. De fikk oss fraktet til rett sted. Så jeg ble sittende å fundere på om NSB skulle hatt en prat med dem, og få noen tips om hva som skal til for å få jobben gjort, og bli til å stole på.

De helt alminnelige hverdagene.

De to siste dagene har jeg vært i møter i forbindelse med jobb. Der var det en som minte oss på hverdagene. Hvor godt det er med sånne helt, alminnelige dager. Hvor alt er som det pleier. Der rytmen er den vanlige.

Og hvor fint det er at det er hverdagene det er flest av.

Skolegudstjeneste - ja takk.

Det har den senere tid pågått en debatt om skolene skal ha julegudstjeneste på programmet eller ei. Vi fikk i forrige uke en lapp fra skolen hvor vi kunne velge på vegne av vårt barn. Selv vokste vi opp med den tradisjonen, og ønsker at vår sønn skal få oppleve det samme.

Det som forundrer meg er at organisasjoner, som hevder de ikke tror på noen gud, bekymrer seg sånn for skolegudstjenester. Hva er de redd for?

Forrige semester, da vi ennå hadde barnehagebarn, var det flere måneder med tema norrøn mytologi. Skulle det bekymre oss? Eller nå, som vi hver dag følger med Snøfall, skulle det gjøre at vi begynte å tro på julenissen?

Vi er avslappet, fordi vi tror verken på julenissen eller norrøne guder. Kirkens budskap i julen handler om Gud, som elsker menneskene, og selv blir menneske. Er det det som er så skremmende?

Husmor anno 1950.

Med veven min fulgte en bok med instruksjoner og mønster. Den heter ganske enkelt "Håndbok i veving", og ble gitt ut av Cappelen i 9. opplag i 1950.

På bokas omslag er denne reklamen for "husmødrenes viktigste standardverk". En kokebok og en husmorbok. Prisen for hele verket var den gang 48,- kroner.

"Mat og hus omfatter i to bind alt en husmor har bruk for å vite om matstell og hjemmestell i en vanlig norsk husholdning".

En sånn reklame hadde nok ikke blitt så godt mottatt i dag, men tematikken er jo ikke helt fremmed. Den har bare antatt nye former. Og henvender seg i større grad til både menn og kvinner.

En mann på gata.

Hver morgen, på vei til jobb, passerer jeg denne søppelkassen. Og hver morgen, sitter det en mann foran den. Han sitter helt rolig, med en kopp i hånda. På ettermiddagen er han ikke der lenger.

Og hver morgen tenker jeg at jeg skulle hatt noen mynter i lomma. Fordi mannen sitter der dag ut og dag inn, selv nå med rundt 20 minusgrader over lang tid. Hvem ville vel finne på det, hvis livet ellers var greit?

Det er flaut å innrømme, at jeg også hver dag går forbi. At jeg ikke husker å putte noen mynter i lomma. Får øve meg på å huske. Kanskje legge litt i jakka allerede i kveld?

Tanker i en rulletrapp.

Denne trappen tar jeg hver dag jeg skal på jobb. Og hver dag passerer det en ung mann i dress. Jeg står til høyre i trappen, slik at de som har det mer travelt kan komme forbi. Denne unge mannen ser ikke ut til å ha hastverk, han bare går rolig oppover, mens trappen ruller i sitt tempo. Han holder telefonen i høyre hånd, og øreproppene er plugget i. Akkurat i det duften av nystekte boller når meg i trappen, er han oppe, og tar til venstre. Like etter er jeg oppe, og tar til høyre.

Eneste grunnen til at jeg har lagt merke til ham, er at han minner meg om min avdøde onkel.

Det fungerer greit med tog.

Nå begynner jeg å ha togtidene inne, i forhold til hva som passer for å komme til og fra jobb.

Jeg har lurt litt på om jeg skal bruke den tiden på toget til noe mer enn å slappe av. Det hadde for eksempel vært fint å kunne strikke litt. Foreløpig har det blitt smått med det. Mest fordi det er litt trangere mellom setene enn jeg trodde. Men litt fordi det er tett mellom de som ser ut som om de har mer viktige ting å gjøre.

De andre passasjerene kan deles inn i tre hovedgrupper. De som sover, de som gjør et eller annet med mobilen sin, og de som leser bok eller avis. Tror nok jeg kommer til å gjøre mer av det siste. Både bok og avis er akkurat passe til å ikke forstyrre medpassasjerene.

I dag satt jeg ved siden av en litt eldre mann, som brukte tiden på toget litt annerledes enn de fleste. Han hadde med seg notehefte, og en fløyte som kunne kobles til headset. Så da satt han der og øvde på et musikkstykke, i ro og fred. Uten å være til ulempe for medpassasjerene. Kjente at jeg godt kan være mer frimodig med strikketøyet.

Sterk følelse av mestring.

De siste dagene har jeg skrudd sammen flere flatpakkede møbler enn noen gang. Etter hvert som en kjenner systemet, går det raskere for hver gang. Det mest kompliserte til nå, er et garderobeskap. Der er det mange smådeler som må komme på plass, før selve skapet tar form.

Det som har gitt absolutt mest hodebry, var hengslene til dørene. Den på bildet står i midten, og så er det en annen type både over og under. Å feste dem gikk greit. Men i bruksanvisningen stod det ingenting om hvordan de skal justeres etterpå. Det kan selvfølgelig bety at det ikke er nødvendig. Uansett - skapet er ferdig. Og det gir en god følelse av mestring å fullføre et sånt prosjekt.

Sterkere enn en skulle tro.

Omtrent sånn ser det ut hos oss nå. I opptil flere rom. Det er utrolig hvor mye en samler, nesten uten å tenke over det. Det dukker opp ting som vi har glemt at vi hadde, og som burde vært sent videre for lengst.

Disse pappeskene er sterkere enn de ser ut til. Det vil si, pappen er lett å rive over. Men - hvis de er brettet sammen på riktig måte, er det utrolig hva de tåler.

Det kommer nok til å være esker her en stund framover, siden de må pakkes ut en etter en, og etter arbeidstid. Eskene er i alle fall kommet i hus, og det er da noe.

Noe jordsmonn må det jo være.

Jeg lurer av og til på hvordan trærne midt i byen skal få plass til røttene sine. Dette treet står like ved en trikkeholdeplass, omkranset av asfalt og betong, men ser ut til å trives likevel.

Under store deler av byen er det flere lag med andre ting, som t-bane, rør og ledninger. Så det må være en del som skal klaffe i planleggingen av hvor alt skal være. Store tre som dette får jo plass. Har sett noen like ved Oslo S, og der er det i alle fall mye mer under jorda enn røtter.

Er egentlig litt imponert over naturens vilje til å skape vekst under forskjellige vilkår.

Inspirerende av Lindmo.

Det har vært en hektisk møteuke, og mange inntrykk. Onsdag ble innledet av Anne Lindmo, som leder sitt eget talkshow på NRK.

Mine favorittfjell, Børvasstindene.

Hun fortalte blant annet om veien dit hun er i dag. Om hvordan hun sa opp en trygg jobb i NRK, for å satse på noe hun trodde på. Hvordan ideen ble avvist, for så å bli omfavnet. Det minnet ikke så rent lite om en krevende fjelltur, med kun noen få medvandrere.

Det var også interessant å høre noen av Lindmos tanker om lederskap, og hvor intenst de jobber for å få et program på plass. Alle vurderinger, for å både lage underholdning, og samtidig være tro mot noen grunnprinsipper.

Det var virkelig inspirerende. Skulle gjerne hørt mer.

Dikt i adventstida.

Nå er det tre år siden jeg skrev dette diktet, og det har blitt en slags tradisjon å ta det fram igjen, når det nærmer seg jul.

Adventsdikt

Publisert første gang i Budbæreren høsten 2011.

Med en hjertedør på gløtt

vises litt av livet.

Kanskje vondt og kanskje søtt,

mot julen gradvis mere rødt.

En fanges litt i drivet

Mitt eget hjerte fylles av

drømmer, håp og lengsel.

Drømmen blind for framtids kav,

håpet går til gledens hav,

overstiger stengsel.

Høst og vinter gir oss nok

lengsel etter våren.

Lyst og fint i hver en krok,

ligner Lyset i en bok,

for hjertet styrketåren.

                       A.S.B 5. des. 2011

I Lørenskog frikirke igjen.

Ser at det er ganske nøyaktig et år siden sist jeg var Lørenskog frikirke. Anledningen var den samme, de skulle ha storfamilie-gudstjeneste, og jeg ble spurt om å holde preken. Og jeg var like nervøs som sist.

Jeg liker å bruke bilder, og siden tema var at vi er forskjellige, ble det en tur innom bakeverden. Kortversjonen; alle ingrediensene i brød har forskjellige egenskaper, som er bra hver for seg, men det blir ikke brød uten at de blandes sammen.

Sånn er det vel på ganske mange områder i livet, at forskjeller er en god ting, når en lager en passe blanding av dem.

Øyets fortrinn.

Det hender rett som det er at jeg ser et motiv jeg blir betatt av. Særlig solnedganger og vakker natur. Og så blir mobilkameraet tatt fram for å forevige øyeblikket. Så hender det jeg glemmer øyets fortrinn - at det kan fokusere langt fram, og se forbi forstyrrende elementer.

Jeg måtte gå et stykke, før kameraet var i posisjon til å fange det øyet hadde sett for lenge siden.