søndag 30. desember 2012

Til og med leker kommer som flatpakke.


Parkeringshus fra Bburago.

Vi burde sikkert ha visst det, men er likevel overrasket over hvor mange leker som kommer som flatpakke, eller med behov for en eller annen form for montering. Foreldre som har gått veien før oss, ler og sier at dette er bare starten. Og når det passer slik at de er på besøk når noe skal pakkes ut, ser vi det i praksis. De har skikkelig rutine på å sette sammen delene slik at det blir riktig. Regner med at vi blir like rutinert etter hvert. Til og med klistremerkene kommer med eget kart for hvor og hvordan de skal plasseres. Noen av dem er ren reklame for produsenten.

Mottakeren av lekene interesserer seg for dem en stund, og så vil han veldig gjerne se hvordan de så ut før montering, og setter i gang full demontering. De forskjellige delene finner helt nye bruksområder. Eskene lekene kom i er nesten det flotteste. De forflyttes fra rom til rom, alt etter hva leken går ut på.

Så får vi se om interessen for selve leken tiltar. Hvis ikke, vil den nok diskret bli omplassert til et annet sted i huset, og så bli plukket fram igjen ved en senere anledning.

fredag 21. desember 2012

Hvis jeg ved en tilfeldighet skulle møte Jo Nesbø...

Hvis jeg en gang skulle møte Jo Nesbø på en kafé eller lignende, ville jeg forhåpentlig være modig nok til å gå bort og hilse på ham. Aller helst skulle jeg foreslå å ta en prat over en kopp kaffe. Mest sannsynlig ville han takke høflig nei. Men hvis han nå skulle takke ja, ville jeg ha en forventning til at samtalen måtte bli interessant. Om løst og fast, og om livet. Noen uenigheter ville det være, og noe å lære.

Selvfølgelig måtte jeg på et tidspunkt komme med et forslag om et felles bokprosjekt. Det er nesten ikke til å unngå under en samtale med en forfatter av det formatet. Naturligvis ville han litt brydd si noe om store planer framover og full avtalebok. Det ville ikke være det minste rart. Men om han nå likevel skulle være litt nysgjerrig, ville jeg foreslå å skrive om et mysterium fra virkeligheten. Fra gamle dager. Med alle ingredienser. Også død. Utfordringene for å få prosjektet i havn ville stå i kø. Med de riktige ressursene de likevel være mulig å overvinne.

Sannsynligheten for å møte Jo Nesbø er ikke stor, men tenk så spennende det hadde vært!

lørdag 15. desember 2012

Fin trening for armene å bake lefser.

Bilde fra fjorårets bakst.
I dag har jeg bakt lefser til jul. En variant av Nordlandslefser.


Å stå og kjevle er jammen fin trening! I alle fall når benken er i passe arbeidshøyde. Både armer, skuldre og rygg er i bevegelse. Tanken kan ta seg litt fri, etterhvert som arbeidet går automatisk.

Så skal lefsene stekes, og det går alltid mye fortere enn en tror. Takka er varm, og det blir jeg også. Steking går fortere enn kjevling.

Til slutt skal lefsene bløtes, smøres og brettes. Trivelig forberedelse til jul, og godt til kaffen :-)

fredag 14. desember 2012

En gang skulle posten alltid fram.

Knyttet til julens forberedelser er det å sende pakker til familie og venner på andre kanter av landet en heller strevsom øvelse. I den forbindelse har Vårt Land intervjuet noen av dem som står midt oppi det, og tema er pris.

Postens smartpakker har hatt en prisøkning de siste ti år langt utover det andre varer har hatt i samme tidsrom. Dette samtidig som mer og mer av arbeidet med å få sendt post legges over på kunden. Det siste året har Posten i tillegg laget nye regler for å sende brev. Nå må kunden vite vekt, tykkelse, lengde og bredde på brevet for å kunne beregne porto.

Og apropos porto, Postens prisveileder gjør det ikke enklere. Om ti til tjuefem kilo er bursdagsgave til Lise, hva forteller de meg? Ikke mer enn at jeg må klikke veldig mange flere ganger for å finne pris på min sending.

Når endelig mitt brev er klart for sending, spør jeg om det vil være framme hos mottaker neste dag, når det går som A-post innenlands. Nei, det er det ingen garanti for, er svaret. Og sånn er det.

Så en uke etterpå får jeg melding fra mottaker at nå er brevet kommet, noen dager for sent for gratulasjon. Forklaringen er den at Posten har åpnet brevet for om mulig å finne min adresse. Brevet var visstnok noen gram for tungt, og skulle hatt straffeporto på sekstiåtte kroner, eller noe sånt.

Så Posten har råd til å bruke dyr arbeidskraft for å åpne et brev, i håp om å tjene knapt hundre kroner. Hva er logikken her? Timesprisen for den ansatte kan fort koste mer enn mulig inntjening på straffeporto. Kanskje håper de at det skal ha oppdragende effekt på meg, og på den måten lønne seg.

Heldigvis finnes det fortsatt noen hyggelige og dyktige skrankefunksjonærer, som gir gode råd til både pakking og pris. Jeg håper endelig Posten skjønner hvor verdifullt det er å ta vare på dem.

søndag 9. desember 2012

Kjempefornøyd med trøye i ull fra Kari Traa.

Fin bruk av kontraster.
Med temperatur langt under null i flere dager har jeg virkelig fått testet mine nye trøyer i ull av merke Kari Traa, serien Rose.

Det er kun en ting å si, jeg er kjempefornøyd! Trøyen sitter godt, er behagelig å ha på og klør ikke. Og så er de selvfølgelig lune i kulda :-)

Og vips, klar til å gå ut.


I tillegg er de fine å se på. Så fine at jeg bruker dem på jobb.Noe ull for damer er kun egnet som undertøy, men disse trøyene erstatter glatt toppene i bomull på denne årstida.

Foreløpig har jeg ikke kjøpt longsene i samme serie, men de ligger høyt opp på ønskelista.

fredag 7. desember 2012

Adventskalender som er enkel å lage, og som ikke tar veldig lang tid.

Årets adventskalender gikk raskere å lage enn fjorårets. Det var takket være ferdige papirposer fra Ark Bokhandel. Med dem fulgte klistrelapper med nummer for hver dag.

Utgangspunktet er rett og slett en kleshenger, som jeg har dekorert. Så er det bare å feste pakkene på nedre stang med bånd. Her har jeg brukt gavebånd, fordi vi ganske enkelt klipper over båndet for hver gang en gave skal ned.


Jeg vet det finnes mange mer elegante løsninger, men denne er veldig gjennomførbar i en travel hverdag :-)


Med lilla bomullsbånd og hekling i sølv.

onsdag 5. desember 2012

Et dikt til advent for drømmende hjerter.

Mitt adventsdikt, fra 2011. Inspirert av et år med litt av alt. Noen virkelig vanskelige utfordringer, parallelt med jubileer og store gleder. Publisert første gang i Budbærerens adventskalender 6. des. 11.

Adventsdikt


Med en hjertedør på gløtt
vises litt av livet.
Kanskje vondt og kanskje søtt,
mot julen gradvis mere rødt.
En fanges litt i drivet

Mitt eget hjerte fylles av
drømmer, håp og lengsel.
Drømmen blind for framtids kav,
håpet går til gledens hav,
overstiger stengsel.

Høst og vinter gir oss nok
lengsel etter våren.
Lyst og fint i hver en krok,
ligner Lyset i en bok,
for hjertet styrketåren.
A.S.B 5. des. 2011

søndag 2. desember 2012

Endelig tid for fiolett!

Jeg liker fiolett. Selvsagt kan en bruke fiolett hele året, men i adventstida utvides bruksområdet. Lys, duker, pyntegjenstander osv. Jeg liker engler. Så de plasseres nå rundt omkring. Hvite og lilla.

Stjernene er på plass i vinduene, og en adventsstake. Fiolett i stua, på kjøkkenet, soverom og til og med badet har fått noen innslag.

Sånn skal det få være fram mot lille julaften. Da er det tid for rødt. I mellomtiden skal jeg nyte alt det fiolette.


torsdag 29. november 2012

Fine dager i Grebbestad i Sverige.


Utsikt fra hotellrommet.
På vei fra Tanum Strand Hotell til Grebbestad sentrum.

Utsikt fra hotellrommet.
Sjögrens iBacken, trivelig kafé i Grebbestad.
Endelig ble det tid til noen feriedager igjen! November er kanskje ikke den mest typiske ferietiden, men i år ble det sånn.

Vi hadde ikke som mål å reise veldig langt denne gangen. Bare komme et sted og ta livet med ro.

Grebbestad passet godt på alle måter. På denne tiden av året er det nok mer rolig der enn om
våren og sommeren.



Vi bodde på TanumStrand. Et hotell som var godt tilrettelagt for barnefamilier.Rommet hadde ekstra køyesenger festet til vegg. I første etasje var det to lekerom. Det ene med klosser, leke komfyr og små møbler. Det andre med spillautomater for litt større barn, og kanskje en og annen voksen :-) Til og med frokostbuffeten hadde litt ekstra for barn.

I badeanlegget var det flere basseng, med forskjellige dybder og temperatur. En stor sklie var det også, og selvfølgelig boblebad. Noe for et hvert behov, med andre ord.

Fra hotellet gikk det en gangvei langs sjøen inn til Grebbestad sentrum. Det var ikke veldig langt, kanskje 1,5 km., og mesteparten var grusvei eller kai. Helt grei vei for barnevogn.

Selve Grebbestad sentrum har vi ennå til gode å se nærmere. Vårt mål var en kafé, Sjögrens iBacken. Et veldig koselig konditori, hvor det også er mulig å spise varm lunsj. God mat, hyggelig betjening og fine lokaler. Dit vil vi gjerne tilbake :-)

Og det blir en tur til. Kanskje allerede til våren. For Grebbestad var akkurat passelig for oss :-)

fredag 23. november 2012

En vakker stjerne under nattehimmelen.

I går fikk jeg anledning å se Vebjørn Sands kunstverk Keplerstjernen på nært hold. En stjerne i nattemørket ved Gardermoen.

Jeg har alltid syns den er vakker, og ser på den hver gang vi kjører til og fra Oslo Lufthavn.

Det var likevel en helt annen opplevelse å gå helt fram til stjerna. På motorveien går alt fort, og oppmerksomheten er selvfølgelig på det som skjer i trafikken.

Den lyste høyt der oppe, sterkt og klart. Siste del av veien bort dit hadde begrenset belysning, slik at stjernas lys var det som viste vei. For min del ble det en tur til både ettertanke og fine assosiasjoner.

onsdag 21. november 2012

En glad amatørs gjennoptaking av akvarellmaling.

Det begynner å bli en stund siden sist jeg holdt i en pensel for å male akvarell. Urolig gøy å få laget i alle fall ett bilde :-)

Å jobbe med farger å vann på denne måten gir meg ro. Fokuset er bare på arbeidet med bildet, og det som måtte være av uro og bekymringer blir skjøvet til side.

Fargene flyter så fint på vått papir. Hvert penselstrøk er synlig. Det er akkurat som om papiret husker, og viser frem arbeidet fra begynnelse til slutt.

Mange bilder eller få. Dette gir mye glede!

lørdag 17. november 2012

Endelig en barnemeny med fisk!

Detaljer fra interiøret. Mye spennende å se på for store og små.
I dag spiste vi lunsj på Cafe SorgenfriAker Brygge. Endelig et sted med god fisk på barnemenyen! Hjemmelaget potetmos var det også. Et godt og sunt alternativ til minstemann.

Fritert camembert hadde de også, til min store glede.

På en hustrig regnværsdag var det godt å komme inn der, få nydelig mat, og bare ta livet med ro.

torsdag 15. november 2012

På flyttefot med jobben. Nytt kontor og ny adresse.

Kasse på kasse fylles. Flere flyttekasser må bestilles. Vi har vært alt for optimistisk med tanke på antall. Innerst i skuffer og skap dukker opp både gammelt og nytt. Ting en mente var helt nødvendig for en tid tilbake, er helt utdatert. Ubrukte disketter for eksempel. Til og med cd'er og dvd'er for brenning er på grensa til å bli kastet.

I lageret for rekvisita ligger skilleark i alle varianter. Transparenter for blekkskriver. Puter for å fukte frimerker. Mindre og mindre aktuelt. Det er rart å tenke på hvor fort ting endrer seg. Det er ikke så veldig lenge siden dette var selvsagte rekvisita på et hvert kontor.

Selv kontorplassen er overflødig for mange. Vår server ligger et helt annet sted i landet. Vi kan logge oss på fra hvor som helst i verden, bare det finnes nettilgang. Det har skapt mange muligheter, og noe hodebry. Muligheter til å skreddersy arbeidsplasser og oppgaver, og hodebry i forhold til å finne de beste kommunikasjonsformer for å ivareta et arbeidsfellesskap.

På mitt nye kontor skal flyttekassene tømmes igjen. Hyller og skap settes på plass. Nye tanker om hvordan ting skal plasseres får rom så lenge tidspresset ikke blir for stort.

God plassering i kontorfellesskapet. Fin utsikt fra vinduet "mitt". Skal nok trives her også.

lørdag 10. november 2012

Sorgen som ikke skulle vært der.



Sorgen kom til oss, i en av livets svinger. En ny grav å gå til. En grav som aldri skulle vært der. Et nytt liv skulle vært i full blomst.

Gradvis mildnet sorgen. Ved graven, allehelgensdag, gikk det opp for meg at et synlig utrykk for sorgprosessen er der. Fra den første tiden med pynten etter begravelsen, til blomster ble satt i jord. Hvordan beplantningen gradvis gikk over til stauder og lettstelte planter. Etter hvert som besøkene ble sjeldnere, endret behovet for luking seg.

Nå er det godt å kjenne at livet går videre. Sånn var det ikke da. Ord som «tiden leger alle sår» var vanskelig å forholde seg til, og nærmest vondt å høre. Likevel er min erfaring, nå som det er en stund siden, at det er mye sannhet i de ordene.

Sorgen blir ikke borte, men den har tatt en form som er til å leve med.



Les om Elin Aspevik Hannestad, og hennes sorg da hun mistet sitt barn.

onsdag 7. november 2012

Stekt sei med råkost og løk er godt.

Den aller nærmeste matbutikken vår er liten, men har faktisk en ferskvaredisk. Som oftest blir det til at vi kjøper frossen fisk, men så hender det at de har fersk sei......

Stek bare litt om gangen.
Jeg steker gjerne fisken i en blanding av olje og smør. Det vil si, jeg snur den i melblanding først. Etter et tips fra en tv-kokk har jeg bittelitt karri i smøret under stekinga. Ikke så mye at det gir sterk smak. Melblandingen inneholder både salt og pepper, og det er egentlig nok. Seien har mye smak i seg selv.
Tradisjonell tillaging av sei.
Tilbehør er kokte poteter, råkost av gulrot og kålrot, og mengder stekt løk i smør. Litt rømme ved siden av er veldig godt. Til råkosten lager jeg som oftest en enkel dressing av sitron, sukker, hvit pepper og vann.

Dette smaker godt, er sunt og kan gjentas ofte :-)

Tips til sei på litt mer utradisjonelt vis: Wenches kjøkken.

mandag 5. november 2012

Tur til Vangen - en perle i Østmarka.

Langs veien til Vangen er det vanligvis rolig en søndags formiddag, men ikke denne gangen. Med lett overskyet novembervær var det nesten like mange folk i løypa som en solfylt vinterdag, og like tettpakka på parkeringsplassen. Overraskende egentlig.

Overraskende var det også at både vann og elver fløt over, slik at veien var en eneste stor dam flere steder. Heldigvis hadde vi godt fottøy. Fjellskoene (Crispi) holdt vannet ute.

Duften av hjemmebakte kanelboller nådde oss før vi kom inn i kafeen, så nista fikk en konkurrent :-) Det var godt med en liten matpause før vi tok runden ute på tunet.

Denne gangen var det bare sauene som var ute, men vi fikk lov til å gå inn i fjøset og se på hønene, geita og kaniner. Stor stas for minstemann.

Veien hjem gikk i rolig tempo, med unntak av når vi skulle gjennom vanndammene :-)

En fin tur!

onsdag 31. oktober 2012

Det er godt med fargerike planter om høsten.


Fornøyd med denne fra Hageland. Impulskjøp :-)
Nå regner det, og det er akkurat som om regnet stjeler det som måtte finnes av dagslys. I denne tiden oppleves fargene viktige. At lauvet på trærne blir gult, oransje og rødt nå, er til god hjelp.

Hjemme har jeg også pyntet med høstens fargesterke planter. En ligner på røsslyng (bildet), men heter visst egentlig Calluna. Har også funnet en som ligner på sølv (Calocephalus), og satt den ved siden av tyttebær.

Ble så fornøyd at jeg vurderer å sette ut noen flere krukker enn opprinnelig tenkt. Så lenge både krukke og plante tåler frost skulle det gå bra :-)

Så kan det regne eller bli sol. Plantene kommer til å stråle ut sine farger uansett. Skulle det bli snø, får lyset bedre vilkår, og plantene får beskyttelse mot den verste frosten, slik at de kan imponere med sine farger igjen når snøen smelter.

torsdag 25. oktober 2012

Kanskje vi ser hverandre, uten å se?

Har i det siste tenkt mye på hvor ofte vi tillegger andre mennesker tanker og meninger, egenskaper eller manglende egenskaper. Hvordan vi lar det påvirke vår holdning til dem, og hvordan det i neste omgang påvirker våre handlinger i forhold til dem.

Hvor ofte mangler vi ikke det hele bildet? Sammenhengene, omstendigheter og den enkeltes forhold til sine aller nærmeste. Hvor ofte ser vi ikke forskjellighet som et problem mer enn en ressurs?

Vigdis Berland Øystese skriver om en som ikke gjør forskjell på folk. Om en som ser det hele bildet. Et eksempel en gjerne skulle følge, selv om en ofte kommer til kort.

Å lære seg å være raus tar tid. Det hender at de beste læremestrene i så måte er noen helt andre enn forventet. Mennesker som har opplevd raushet har kanskje lettere for å gi det videre. Lettere for å se og vurdere et resultat på en mer nyansert bakgrunn.

Den som klarer å danne seg et bilde av sine medmennesker med både nyanser og kontraster, vil styrke sine forutsetninger for å gjøre gode valg for veien videre sammen.

mandag 22. oktober 2012

Jeg strikker og strikker og blir aldri ferdig....


Dette skal bli framsiden av shortsen.
Jeg vet det tar lengre tid med tynt garn, men så ville jeg gjerne bruke akkurat dette garnet. Babyull fra Gjesdal. 100 % merinoull. Det er mykt og godt, og gir god bevegelsesmulighet.

Jeg har tenkt å lage en shorts. Øverste del er ferdig, og første ben er påbegynt. Egentlig skulle det være fem pinner, men en manglet, så nå strikker jeg med fire. Litt plunder for å få et godt grep, med det går.

Er veldig spent på det ferdige resultatet :-)
Kjøpt gjennom Sparkjøp.

tirsdag 16. oktober 2012

Det er en glede å bake sammen med barn.

Små barnehender bokser ivrig i brøddeigen. Så stort det er å få være med på bakinga. Gleden smitter. Dette skulle en gjøre oftere. Barnet vil lage rundstykker. Får tildelt mange emner. Ruller boller, ombestemmer seg, lager pølser av deigen. Rundstykkene har vel aldri hatt så mange forskjellige og flotte fasonger.

Noen små biter brøddeig kjevles til flate kaker. Også denne gangen ombestemmer barnet seg. Pølser av deig må det bli. Egentlig burde mye større del av deigen bearbeides av barnet, for dette er spennende. Må ha det i tankene neste gang. Lage større deig?

Når det er tid for kveldsmat, er stoltheten over å smake på sitt eget bakverk stor. Det kan ikke komme på tale å spise brødskiver, når brødpølsene er nystekt og dufter i hele huset.

Barnet har, uten å være seg det bevisst, minnet om hvor mye det er å glede seg over.

fredag 12. oktober 2012

Endelig ble det nye skoletter på meg.

Det tok litt tid, men endelig har jeg kjøpt nye skoletter. Har lest litt om trendene på nettsidene både til KK og Kamille, men syns det var en del likt, og ikke noe som er egnet til mitt bruk. Dessuten dyrt, i alle fall de jeg syns var finest.

Jeg har sånn middels tid til å løpe rundt i butikker, men fikk tatt et par runder. Det endte med at jeg kjøpte disse fra Ellos. De er i skinn, og kostet omtrent åttehundre kroner i utgangspunktet. Med rabatt ble det nesten halv pris. Har brukt dem litt nå, og er ganske fornøyd. De sitter litt løst på foten, men det funker.

Når det blir salg, skal jeg vurdere et par grønne ankelboots.....

mandag 8. oktober 2012

Hvorfor er likestilling fortsatt et hett tema?

I dagens Vårt Land leser jeg om likestilling - igjen. Magne Lerø skriver om nytteløs likestilling. Lett motvillig lar jeg meg engasjere. Kjenner at det faktisk er aktuelt. At tenkingen rundt temaet tar både nye og gamle retninger.

Lerø skriver om styresmaktenes forsøk på å tvinge fram mer likestilling gjennom lovendringer og kvoteringer. Hvordan økt ressursbruk skal få folk til å velge annerledes. For slik det er nå, gjør både menn og kvinner i all hovedsak tradisjonelle valg, med tanke på både yrke og arbeidsfordeling i hjemmet. På tross av alle ressurser som har vært brukt for å oppnå et annerledes resultat.

Som kvinne ønsker jeg absolutt at alle muligheter skal være åpne. At det skal være like selvfølgelig for meg som andre å bli valgt til viktige lederverv. At min kompetanse og kunnskap skal bli sett og verdsatt, og gi seg uttrykk også gjennom lønn.

Parallelt ønsker jeg å kunne velge mer tid hjemme. Ha mulighet til å gjøre tradisjonelle valg. Finne den løsningen som gir mest ro og harmoni i hverdagen for både store og små.

Inkonsekvent? Egentlig ikke. Det bør være mulig å bruke sin tid forskjellig i forskjellige livssituasjoner. Derfor blir jeg litt oppgitt over politikere som vil gi min og andres hverdag enda en dytt, bare for å få en bedre statistikk for likestilling. En ny tid burde gi rom for nye tanker og nye modeller. Frykten for gamle rollemønster mellom mann og kvinne har for lenge fått lov å bli en bremse for nye ideer.

Som kvinne har jeg i dag mange flere valgmuligheter enn mine formødre, og kan takke dem for det. Nå ønsker jeg å bruke den friheten. Til selv å velge hvordan min tid skal brukes. Og så gjøre nye valg. Når tiden er inne.

mandag 1. oktober 2012

Når veien går innom stillhet, glede og flott natur.

Klart vær, kjølig luft, løv som faller - det er høst.

I marka er det rolig en søndags formiddag på denne årstiden. En fin stillhet som gir skuldrene nok tyngde til å senke seg. Tankene får ta en pause fra i går og i morgen, og vandrer kun på dagens veier.

Og denne dagen går veien innom Østmarkskapellet. Noen bratte bakker opp, så kan en skimte klokketårnet. Enda en bratt bakke, så ligger kapellet der. En mørkmalt bygning som hører til mellom alle furutrærne.

Duften av nystekte vafler blir tydeligere jo nærmere en kommer. Bak disken i kafebygget står ungdommer som har overnattet, og har kapellvakt. Usikre på hvor alt er, og hvordan betalingen foregår, men så hyggelige og imøtekommende. De har tent lys på bordene, og fyrt i peisen. Alt ligger til rette for en fin stund.

Klokka ringer, og gir signal til alle som er i området at det er tid for gudstjeneste. Stillheten og roen for tanke og kropp får fortsette. Kirkerommet fylles av turgåere i alle aldre. Minst to ting har de felles. Gleden over å være ute, og ønske om å være samlet til påfyll av noe som er mer varig.

Turen hjem går lett. En av sangene nynnes fortsatt. Kanskje smakte akkurat den sangen godt nå. Turen er over, og enda er det mye igjen av dagen. Dagen som er til for å hvile.