Når veien går innom stillhet, glede og flott natur.

Klart vær, kjølig luft, løv som faller - det er høst.

I marka er det rolig en søndags formiddag på denne årstiden. En fin stillhet som gir skuldrene nok tyngde til å senke seg. Tankene får ta en pause fra i går og i morgen, og vandrer kun på dagens veier.

Og denne dagen går veien innom Østmarkskapellet. Noen bratte bakker opp, så kan en skimte klokketårnet. Enda en bratt bakke, så ligger kapellet der. En mørkmalt bygning som hører til mellom alle furutrærne.

Duften av nystekte vafler blir tydeligere jo nærmere en kommer. Bak disken i kafebygget står ungdommer som har overnattet, og har kapellvakt. Usikre på hvor alt er, og hvordan betalingen foregår, men så hyggelige og imøtekommende. De har tent lys på bordene, og fyrt i peisen. Alt ligger til rette for en fin stund.

Klokka ringer, og gir signal til alle som er i området at det er tid for gudstjeneste. Stillheten og roen for tanke og kropp får fortsette. Kirkerommet fylles av turgåere i alle aldre. Minst to ting har de felles. Gleden over å være ute, og ønske om å være samlet til påfyll av noe som er mer varig.

Turen hjem går lett. En av sangene nynnes fortsatt. Kanskje smakte akkurat den sangen godt nå. Turen er over, og enda er det mye igjen av dagen. Dagen som er til for å hvile.