Knyttet til julens forberedelser er det å sende pakker til familie og venner på andre kanter av landet en heller strevsom øvelse. I den forbindelse har Vårt Land intervjuet noen av dem som står midt oppi det, og tema er pris.
Postens smartpakker har hatt en prisøkning de siste ti år langt utover det andre varer har hatt i samme tidsrom. Dette samtidig som mer og mer av arbeidet med å få sendt post legges over på kunden. Det siste året har Posten i tillegg laget nye regler for å sende brev. Nå må kunden vite vekt, tykkelse, lengde og bredde på brevet for å kunne beregne porto.
Og apropos porto, Postens prisveileder gjør det ikke enklere. Om ti til tjuefem kilo er bursdagsgave til Lise, hva forteller de meg? Ikke mer enn at jeg må klikke veldig mange flere ganger for å finne pris på min sending.
Når endelig mitt brev er klart for sending, spør jeg om det vil være framme hos mottaker neste dag, når det går som A-post innenlands. Nei, det er det ingen garanti for, er svaret. Og sånn er det.
Så en uke etterpå får jeg melding fra mottaker at nå er brevet kommet, noen dager for sent for gratulasjon. Forklaringen er den at Posten har åpnet brevet for om mulig å finne min adresse. Brevet var visstnok noen gram for tungt, og skulle hatt straffeporto på sekstiåtte kroner, eller noe sånt.
Så Posten har råd til å bruke dyr arbeidskraft for å åpne et brev, i håp om å tjene knapt hundre kroner. Hva er logikken her? Timesprisen for den ansatte kan fort koste mer enn mulig inntjening på straffeporto. Kanskje håper de at det skal ha oppdragende effekt på meg, og på den måten lønne seg.
Heldigvis finnes det fortsatt noen hyggelige og dyktige skrankefunksjonærer, som gir gode råd til både pakking og pris. Jeg håper endelig Posten skjønner hvor verdifullt det er å ta vare på dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar