Familiebilder og endring.

I flere år har jeg hatt et hull på familiebildeveggen. Opprinnelig var det fordi jeg ventet på et bestemt bilde, som ville komplettere temaet akkurat der. Bildet kom aldri, og det ble ikke til at jeg lagde en kopi av amatørbildene fra den store dagen. Så var det plutselig for sent. En endring i livssituasjon oppstod. Så om det hadde vært et bilde i hullet på familiebildeveggen, måtte det nå tas ned.

Og så står jeg der, og lurer på om hele veggen bør omorganiseres. Men så er det bare det at bildene har hengt slik så lenge, at jeg hittil ikke har tenkt over at det mangler ett. Er ikke klar til å starte omstokkingen ennå.

Like over den åpne plassen henger et av de sort-hvitt bildene som generasjonene før oss tok. Der er et par som har delt et langt liv. De har fått dager av alle slag. Både fine, sorgtyngede, gledesfylte, sjokkartede, strevsomme, lykkelige og aller mest vanlige dager. Gjennom alt dette ligger likevel en trygghet om at dette bildet ikke skal ned. Deres valg av hverandre er fortsatt tydelig, om enn av og til uforståelig.

En slik bildevegg forteller historier. Noen om enkeltpersoner, noen om tidsepoker og mye om bånd mellom mennesker. Historiene er ikke der for alle og enhver. De presenteres i et hjem, for de som er innom. Aller mest er bildeveggen til for dem som bor i hjemmet. En forbindelse mellom tider, personer og fortellinger om tilhørighet.

Forskjellige begivenheter i livet gjør at en familiebildevegg alltid er i endring. Så får en anledning til å tenke på de en uansett hører sammen med. Glede seg over det som er bra, og la sår få gro i fred.