Det var i grunnen moro å hoppe paradis.

Som barn hoppet vi mye paradis. Mens skolegårdene ennå var gruslagt. Vi brukte pinner og streket opp firkanter og rundinger, alt etter hvilken variant vi skulle hoppe. På asfalt er det selvfølgelig mer praktisk å streke med kritt.

Den varianten vi brukte mest så omtrent slik ut:

Til den måtte vi ha en flat sten, som skulle kastes og treffe første rute, uten å berøre strekene. Så skulle vi hinke og dytte steinen fra rute til rute i en bestemt rekkefølge. Hvis foten eller steinen berørte strekene, var det neste mann sin tur. Så måtte vi huske hvilken rute vi var kommet til, slik at vi kunne begynne der i neste omgang.

En annen variant vi brukte en del så omtrent slik ut:

Reglene for denne var stort sett de samme som for den første.

Vi hoppet også paradis i sirkel:

Til denne varianten brukte vi ikke stein. Jeg er litt usikker på hvordan vi egentlig brukte bena, fordi vi krysset den ene foran den andre mens vi hoppet. Samtidig skulle vi ramse opp for eksempel jentenavn som begynner på A. Så var det om å gjøre å komme på flest navn. Så gikk vi videre i alfabetet når alle hadde prøvd med samme bokstav.

Det var ikke rent få timer som gikk med på å hoppe paradis. Vi likte det godt, i tillegg til mange andre leker og aktiviteter. Veldig mange uteaktiviteter egentlig. Og rikelig anledning til å være i bevegelse. Vår fritid var i all hovedsak uorganisert, men inneholdt likevel alle de elementene som er viktig for barns utvikling og læring. Vi tenkte ikke på det da, men jeg er helt klart takknemlig for det nå.

Les gjerne mer om leken og dens historie her.