I forbifarten.

Jeg har tenkt litt på alle de korte møtene med mennesker en ikke kjenner, men som tilfeldigvis er på samme sted som en selv et øyeblikk.

I går for eksempel. Jeg var ute og gikk i finværet, og kom forbi en trikkeholdeplass. Der sto en bil med motoren i gang, og en mann satt bak rattet og ventet. Trikken kom akkurat da, og mannen spratt ut av bilen og gikk en kvinne i møte. De hilste hverandre hjertelig. Jeg vet ingenting om dem, om hvilket forhold de hadde til hverandre. Om de var venner, søsken eller kjærester. Men jeg vet at da de kjørte der i fra, hadde mannen et stort smil om munnen. Det var et smil, som med all tydelighet viste at han satte pris på å møte henne. Og – det var et smil som smittet, og fikk meg også til å smile. Paret i bilen hadde, uten å vite om det, delt litt glede.

Sånne møter, i forbifarten, kommer i mange valører, med både pluss- og minusfortegn. De er ute av tankene mine nesten umiddelbart. Men noen øyeblikk fester seg mer, og er med å gi dagen en dytt i riktig retning.

Ikke noe å si på været :-)